Eiendomsskatt

Eiendomsskatt er skatt som betales på grunnlag av et takstmessig verdianslag for fast eiendom. Det er eiendommen som er gjenstand for beskatning (er skatteobjekt). Eierens økonomiske situasjon ut over eiendommens antatte verdi har ikke betydning for utmålingen av skatten.

Gjeldende regelverk

I Norge er eiendomsskatten en frivillig kommunal skatteform. Det er kommunestyret som avgjør om kommunen skal ha eiendomsskatt. Det er også opp til den enkelte kommune å bestemme utformingen av eiendomsskatten innenfor rammene fastsatt i eigedomsskattelova av 6. juni 1975.

Kommunestyret kan skrive ut eiendomsskatt på faste eiendommer i hele kommunen, eller i klart avgrensa områder som helt eller delvis er utbygd på bymessig vis eller der slik utbygging er i gang. Kommunestyret kan velge å skrive ut eiendomsskatt bare på verk og bruk. Utskriving av eiendomsskatt på verk og bruk kan også skje i tillegg til utskriving av eiendomsskatt i klart avgrensa områder som helt eller delvis er utbygd på bymessig vis eller der slik utbygging er i gang.

Eiendommenes skatteverdi fastsettes ved taksering og settes lik eiendommens objektive omsetningsverdi. Med objektiv omsetningsverdi menes den verdi en kjøper under normale omsetningsforhold er villig til å betale for eiendommen. Det er gitt særlige regler om verdsettelse av kraftproduksjonsanlegg.

Kommunestyret fastsetter hvert år i forbindelse med budsjettet hvilke satser og regler som skal benyttes ved utskriving av eiendomsskatt for det kommende skatteåret. Eiendomsskatten skal være minst 2 promille og ikke mer enn 7 promille av taksten. Det første året det blir utskrevet eiendomsskatt i en kommune, må skatten ikke være større enn 2 promille. Senere kan skatten ikke i noe år økes med mer enn 2 promille.

For boliger kan kommunestyret fastsette et bunnfradrag i eiendomsskatten.

Historie

Eiendomsskatten er i prinsippet en av de eldste skatteformer i Norge. En form for eiendomsskatt ble innført i 1661 i forbindelse med tildeling av matrikkelskyld for eiendommer «på landet». (Til sammenligning ble arveavgiften innført i 1792 og skatt på inntekt fra 1882 - til kommunen, fra 1892 - til staten.). Matrikkelskylden for de enkelte eiendommene ble revidert flere ganger, senest ved «matrikkelloven» av 1886. Matrikkelskylden skulle gjenspeile eiendommenes avkastning, og var i realiteten en form for inntektsskatt. Bykommunene hadde ikke en slik form for skattlegging.

Etter at inntektsskatten ble innført i 1882 og 1892, forsvant i praksis matrikkelskatten (og dermed eiendomsskatten).

I ny skattelov fra 1911 ble det anledning til å kreve inn eiendomsskatt på alle bebygde boligeiendommer som befant seg i «bymessige strøk» i bykommunene, og på «verker og bruk» (i praksis forretninger og industribedrifter). I landkommunene var det bare anledning til å kreve inn eiendomsskatt på «verker og bruk». Ved tilleggslov av 1960 ble skillet mellom by- og land utvisket, slik at det også i deler av landkommuner som var utbygd på «bymessig vis» kunne utskrives eiendomsskatt. Begrunnelsen for denne form for skattlegging var at man regnet med at samfunnet i «bymessige strøk» hadde etablert tilleggstjenester (fast veidekke, gatelys, fellesfinansiert vann- og kloakksystem, fellesfinansiert kollektivtransport m.v.) som innbyggerne i slike strøk burde være med å dele kostnadene til.

Ved lovendring den 16. juni 2006 nr. 25, ble det gitt generell anledning til å kreve inn eiendomsskatt for samtlige eiendommer i kommunen, selv om eiendommene ikke har fellesfinansiert kollektive tilbud, fra og med inntektsåret 2007. Kommunene kan velge å innføre eiendomsskatt på fire forskjellige måter:

  • Bare på «verker og bruk».
  • Bare i strøk «utbygd på byvis».
  • I strøk «utbygd på byvis» og på «verker og bruk».
  • I hele kommunen.

<< Tilbake til ordboken