DEBATT: Når mindre transport er målet, bærer det virkelig galt av sted  

Det er selvfølgelig de som har lite fra før, som blir sterkest belastet når et fellesgode som offentlig vei ikke lenger blir fellesfinansiert, men gjøres brukerfinansiert, skriver Per Inge Østmoen.

Vi ser i den offentlige debatten at enkelte forsvarer veiprising, ved å argumentere med at de som bruker veien skal betale for den. Det er en interessant tanke, som vi kan følge opp for å se hvor den fører oss. 

Hvis man er for at de som bruker veien skal bære kostnadene ved denne bruken, bør man også være for at utdannelse, helse, trygder og pensjoner finansieres av de som faktisk bruker dette. Det vil si at utdannelse, sykdomsbehandling, sykehusopphold, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd og andre kostnadskrevende fellesgoder ikke spres på alle innbyggerne, men finansieres av den enkelte gjennom private forsikringsordninger. 

Det er ikke konsekvent dersom man erkjenner at helse, utdannelse og trygder er fellesgoder som best finansieres ved at kostnadene spres på alle, samtidig som man er for veiprising. Er man for veiprising, bør man også være motstander av Folketrygden og gratis utdannelse for alle. 

Når det gjelder Nasjonal transportplan, så har de av oss som har lest denne blitt klar over at den setter som grunnpremiss at Regjeringen skal "Sørge for at transportsektoren tar en stor nok andel av utslippskuttene til at vi oppfyller Parisavtalen og Norges klimamål i 2030." 

Ut fra dette er veiprising - ved bompenger eller andre og verre metoder - et valg som våre myndigheter har foretatt ut fra premisset om at bilbruk er et onde som skal bekjempes. Dette har i praksis ført til at staten nekter å finansiere veiutbygging i mange områder, dersom veiprising ikke tas i bruk. 

Gitt disse realitetene, så går det ikke an å hevde at veiprisingen er en nødvendighet. Spesielt ikke når veiprisingen i økende grad går til å finansiere en kollektivtransport som er og vil være særdeles kostbar dersom den skal erstatte privatbilen.  

Veiprising - med bompenger eller andre metoder - er et resultat av at bilfiendtlige eksperter og politikere fra de samme miljøene hvor man idealiserer den tette byen og "bylivet" har gått sammen om å beslutte at fri ferdsel på offentlig vei skal behandles som en unødvendig og miljøvfiendtlig luksus, og ikke et selvsagt fellesgode slik det var tidligere. Disse miljøene har liten forståelse for aktiviteter utenfor byen og for menneskers mobilitetsbehov, og de ønsker i mange tilfeller en sterk sentralisering og urbanisering overalt - for å "redusere transportbehovet." 

Når reduksjon av transportbehovet blir et overordnet mål, bærer det virkelig galt av sted i mange sammenhenger.  

Logikken i antibil-politikken er uholdbar. Globalt er det slett ikke transportsektoren som står for størstedelen av klimagassutslippene, transportsektoren står for 25-26%. Og dette tallet inkluderer skipstrafikk og luftfart. Privatbiler står for under 15% globalt, og denne andelen er synkende og vil synke fordi petroleumsressursene er endelige og må erstattes av andre energikilder. Så krigen mot bilen savner et rasjonelt grunnlag. 

At gangstier og sykkelveier i byene er bra og et flott tiltak for trivsel og folkehelse, er så sin sak. Men vi trenger også bilen. Og vi trenger fellesfinansiering av vei, på samme måte som Folketrygden er bra for fellesskapet.

Herr Nilsen.jpg