Har du lurt på hvem som får HC-kort?

parkeringskort-bevegelseshemmet.png

Nyhetsavisen Ja til bilen i Oslo publiserer “Retningslinjer til forskrift om parkering for forflytningshemmede”. HC-kort viser seg å være en vrien affære.


I dokument “Revidert utgave av Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratets kommentar-utgave” brettes alle detaljene ut for hvem som får og ikke får HC-kort. Selve dokumentet starter med denne påskriften:

“MÅ LESES AV ALLE SAKSBEHANDLERE I FØRSTEINSTANS OG AV ALLE I KLAGEINSTANSEN”

Reglene fra 1999 skal i følge Simen Narjord som er pressevakt hos Vegdirektoratet revideres. Dette skjer denne høsten.

Dette blir lang lesing, noe vi anbefaler:

Forskriften om parkering for forflytningshemmede er vedtatt for å sikre en mest mulig lik og rettferdig behandling av forflytningshemmede. I tettsteder med stor trafikk vil etterspørselen etter parkeringsplasser ofte være større enn tilbudet, og det vil derfor ikke være mulig å gi særskilt tillatelse til alle som selv ønsker å ha lettere tilgang til parkeringsplasser. Formålet med forskriften er at de som har et reelt behov for parkeringslettelse, skal få bedret tilgang til parkering. Det understrekes at det er forflytningshemmede som skal nyte godt av ordningen, ikke funksjonshemmede generelt. 

Søker som får støtte til kjøp av motorvogn via folketrygden, må vurderes på lik linje med dem som ikke får slik støtte, da kriteriene for å få støtte til kjøp av motorvogn, er slik at en del vil ha en forflytningsevne som ikke medfører problemer i forbindelse med parkering. Da støtte til motorvognkjøp via folketrygden ikke lenger gir automatisk rett til parkeringstillatelse, er oppregningen i § 2 av hvem som kan få slik tillatelse mer detaljert enn i forskriften av 1983. 

For at en person skal kunne få parkeringstillatelse, bør det kreves at personen bare kan bevege seg en begrenset strekning, da vedkommende ellers normalt vil kunne benytte seg av vanlige parkeringsplasser. Det er ikke behovet for å nytte motorvogn, men behovet for parkeringslettelser som skal legges til grunn. Parkeringstillatelsen er ikke ment som noen økonomisk støtteordning. Det at det gis økonomiske fordeler (f.eks gratis parkering på offentlig avgiftsbelagte plasser og gratis passering i bomringer) til personer som har fått utstedt parkeringstillatelse, er noe som ikke skal påvirke behandlingen av søknaden. 

Vurderingen av særlig behov for parkeringslettelse, skal gjøres i forhold til de steder hvor vedkommende normalt parkerer, dvs faktiske, og ikke rent tenkte behov. 

Uttrykket "store vansker med å bevege seg over noen lengde" må ikke tolkes så snevert at f.eks. laryngectomerte (strupeløse) ikke kan tildeles parkeringstillatelse, men som hovedregel vil andre lidelser enn i bevegelsesapparatet generelt ikke falle inn under bestem-melsene. En del vil imidlertid kunne gis parkeringstillatelse som følge av at lidelsene har vesentlig innvirkning på forflytningsevnen. 

Enkelte høringsinstanser har bedt om at det i forskriften eller kommentarene skulle tas inn en meterangivelse på forflytningsevne for dem som skal omfattes av forskriften. 100 meter er foreslått. Vi har ment at dette ikke er riktig. Forskriften gir nå rom for en fornuftig helhetsvurdering ut fra den enkeltes livssituasjon, dvs hvilke særlige behov som fremgår av søknaden. Enkelte steder er parkeringssituasjonen så vanskelig at det trengs langt større forflytningsevne enn 100 meter. Andre steder er parkeringssituasjonen så god at behovet for lettelser er mindre. I det vedlagte forslag til skjema for legeerklæring er det forutsatt at legen angir forflytningsevnen slik at kommunen med sin kunnskap kan vurdere behovet for parkeringslettelse i forhold til det som framkommer av opplysninger i selve søknaden. 

I forslag til søknadsskjema, er det avsatt plass hvor søker kan og bør angi hvilke steder det kan være behov for parkeringslettelse. Dette er ment som en hjelp for søker til å få klarlagt sine "særlige behov" for parkeringstillatelse og for at kommunen skal kunne ha et best mulig utgangspunkt for å fatte riktig avgjørelse i saken. Det er imidlertid intet i veien for at søknaden kan fremmes i eget brev, men muligheten vil da være større for at kommunen vil måtte kreve tilleggsopplysninger før den vil kunne komme fram til endelig avgjørelse i saken. Søker kan selvfølgelig også skrive et tillegg til søknadsskjemaet dersom det finnes nødvendig. Det forutsettes at saksbehandler ved vurderingen av behov for innhenting av opplysninger til bruk i saksbehandlingen, nytter et forstandig skjønn og ivaretar hensynet til integritet og personvern for søkeren. 

Det er kommunens oppgave å vurdere behovet for parkeringslettelse. Bakgrunnen for dette er at det må foretas en mest mulig nøytral vurdering for å finne fram til hvem som har et reelt behov for bedret tilgjengelighet til parkeringsplasser. Et moment i vurderingen vil være om søkerens problem kan løses på en annen måte enn ved tildeling av parkeringstillatelse. Eksempelvis kan butikker i samme kjede, som ligger nær hverandre, ha forskjellig tilrettelegging av parkeringsplasser. I saker hvor det gis avslag på et slikt grunnlag, bør det i vedtaket redegjøres for kommunens vurderinger mht aktuelle alternativer for søker. 

Nevnte vurderinger kan av søker bli oppfattet som krav om atferdsendringer, og kommunen bør derfor i vedtaket informere om at dette er en naturlig del av totalvurderingen mht om behovet er så omfattende at det tilsier at parkeringstillatelse bør gis. Samtidig vil vi understreke at kommunene bare bør innhente tilleggsopplysninger om behov der de ellers er i tvil ved vurderingen. En del vil ha så store problemer at det går fram at behovet er åpenbart selv uten opplysninger om den daglige livssituasjonen. 

Problemer med å bære hører ikke til de omstendigheter som i seg selv vil gi parkeringstillatelse, men bør selvfølgelig være med i vurderingen. Dette bør i hovedsak kunne løses ved muligheten for av- og pålessing (se kommentaren til bokstav b) og ved å bruke egnet hjelpemiddel til å transportere med seg f.eks varene. 

Behovet for parkeringslettelse i forbindelse med bosted og arbeid er i bokstav a) og b)nevnt som forhold som bør tas med i vurderingen. I og med at uttrykket "eller annen aktivitet" er satt etter "bosted, arbeid", innebærer dette at også behov i forbindelse med fritid kan medføre at tillatelse bør gis. Alle typer aktiviteter skal dermed tas med i vurderingen. 

Når det gjelder begrepet "annen aktivitet", må dette sees i forhold til begrepet "særlig behov". Her vil det være et skjønn som må legges til grunn, sett i forhold til det som framkommer i søknaden. Det forutsettes at kommunene foretar en helhetlig vurdering av søkernes behov. 

Parkeringstillatelse til fører av motorvogn 

Foruten førere av motorvogn som oppfyller de generelle kriterier for tildeling av parkeringstillatelse, må enkelte søkere som hovedregel anses å ha et særlig behov for parkeringstillatelse. 

Førere av motorvogn som nytter rullestol anses for å ha særskilt behov for parkeringstillatelse. 

Fører som ikke har hender, eller har såvidt redusert førlighet i hendene at vedkommende ikke kan betjene betalingsautomatene, vil vanligvis bli å anse som forflytnings-hemmede i forhold til avgiftsparkering, og parkeringstillatelse bør kunne utstedes. 

Parkeringstillatelse til passasjer 

Som følge av endringen i bokstav b) kan nå også forflytningshemmede som ikke selv kjører motorvogn, i større grad gis parkeringstillatelse enn da forskriften først ble vedtatt.  

Ordlyden i § 2, bokstavene a) og b), er etter endringen identisk og fastsetter samme vurderingstemaer for henholdsvis fører og passasjer. Behovet for parkeringstillatelse vil imidlertid kunne være større for en forflytningshemmet fører av egen motorvogn enn for en forflytningshemmet som blir transportert av andre. Vurderingstemaene skal likeledes nyttes utfra søkers situasjon, som enten fører eller passasjer. 

I tråd med intensjonen ved endringen skal det gjøres en totalvurdering av søkerens livs-situasjon, hvor også hensynet til belastningen for dem som forestår transporten av den forflytningshemmede kan tillegges vekt. 

I de tilfelle vurderingen ikke tilsier at det skal utstedes parkeringstillatelse, bør kommunen opplyse om at kortest mulig opphold for av- og påstigning (av- og pålessing) ikke regnes som parkering etter trafikkreglene og skiltforskriften. Det vil si at av- og påstigning kan foretas av alle på steder hvor det er parkeringsforbud (men ikke på steder hvor det er stansforbud) eller skiltet parkering for bevegelseshemmet. Videre bør det opplyses om at det eksempelvis ved hjelp av en lapp bak motorvognens frontrute kan informeres til parkeringsbetjenter om at det kun foretas en av- eller påstigning. På den måten kan det unngås ileggelse av et eventuelt parkeringsgebyr, som så må søkes ettergitt. 

Kortest mulig opphold for av- og påstigning omfatter også den tid som går med til å hjelpe den forflytningshemmede inn til bestemmelsesstedet, så lenge slik hjelp er nødvendig og motorvognen deretter flyttes snarest mulig. Det er derved adgang til f.eks å følge helt fram til venteværelset på legekontoret, men ikke adgang til å bli sittende der. 

Kommunen må legge tilrette for at adgangen til av- og påstigning blir håndtert smidig i forbindelse med håndheving av parkeringsforskriften. 

Å benytte ovennevnte adgang til av- og påstigning kan synes tungvint for familie og faste omsorgspersoner til forflytningshemmede. Det kan virke som en ekstra belastning i de tilfellene en må flytte motorvognen når det finnes en ledig plass for forflytningshemmede. Likevel vil forflytningshemmede førere ofte kunne være i en vanskeligere situasjon, og vil kanskje ikke få utført sine gjøremål dersom spesialplassene er opptatt av motorvogner med funksjonsfriske førere. Noen grupper forflytningshemmede vil også med sjåfør/ledsager kunne komme seg fra vanlige parkeringsplasser til bestemmelsesstedet f.eks. blinde og personer i rullestol. 

Selv om føreren av kjøretøyet kan følge passasjeren inn i butikk, legekontor o.l. og etterpå flytte motorvognen, må det for enkelte søkere uansett anses å være behov for parkeringstillatelse, eksempelvis når vedkommende vanskelig kan forlates uten tilsyn, selv for kortere tid, f.eks. sterkt psykisk utviklingshemmede, barn og andre som ikke kan ta vare på seg selv. 

I forhold til passasjer som nytter rullestol, bør det som utgangspunkt kunne stilles noe strengere krav for å få parkeringstillatelse enn for fører som nytter rullestol. Men dersom passasjeren sitter i rullestol som krever at det nyttes rullestolheis eller skinner for å komme ut og inn av kjøretøyet, og/eller det er behov for å nytte brede rullestolplasser for å komme inn og ut av kjøretøyet, er kriteriene for å få parkeringstillatelse tilfredsstilt. 

Når søker er funksjonshemmet barn, må det foretas en selvstendig vurdering av om barnet er mer forflytningshemmet enn andre barn på tilsvarende alder. Det vil inntil et visst trinn være naturlig å ta funksjonshemmede barn med i motorvognen til vanlig parkeringsplass og deretter bringe dem til bestemmelsesstedet på lik linje med andre barn. Det er først når dette er problematisk og det ikke går an å sette barnet igjen på bestemmelsesstedet uten tilsyn mens motorvognen flyttes til vanlig parkeringsplass, at det vil være særlig behov for å få parkeringstillatelse for motorvogn hvor barn er passasjer. 

Generelt mht forskriften: 

Forskriften vil, i forhold til forskriften av 1983, medføre at kommunene må foreta skjønnsmessig vurdering av alle søknader om parkeringstillatelse for forflytningshemmet. Tillatelser skal ikke kunne utstedes automatisk på grunnlag av legeerklæring. Kommunen må alltid vurdere forflytningsevnen som er angitt i legeerklæringen sammen med søkerens oppgitte behov for parkeringslettelse. Legen skal kun vurdere forflytningsevnen til pasienten. 

En antar at på sikt vil skjønnsmessig vurdering av alle søknader ikke medføre vesentlig merarbeid for dem som behandler søknadene. Det vil imidlertid i en overgangsperiode kunne bli økt antall klager fra dem som tidligere har hatt parkeringstillatelse fordi de mottok støtte til bil fra folketrygden. 

Det var i 1994 ca. 10 000 biler (beregninger gjort av Rikstrygdeverket) som det var gitt støtte til kjøp av via folketrygden. I og med at "forflytningsvansker" i forskrift om stønad til bil m.v. omfatter langt mer enn "store vansker med å bevege seg over noen lengde", vil antall saker som skal behandles etter forskrift om parkeringstillatelse for forflytnings-hemmede, være langt færre enn det antall som får støtte til kjøp av bil via folketrygden. Dersom halvparten av de sistnevnte har store vanskeligheter med å bevege seg over noen lengde, vil det kunne være overkommelig for kommunen å behandle disse i tillegg til de sakene som ble behandlet etter § 2 (vurdering av gangevne) i forskriften av 1983. 

En håper imidlertid at utformingen av kriteriene for å kunne få parkeringstillatelse, vil gi søkerne mer informasjon mht hvem som skal kunne få slike tillatelser. 

Det er viktig at saksbehandlere i førsteinstans og medlemmer i klageinstansen setter seg skikkelig inn i forskriften med kommentarer før de tar søknader til behandling. Innhentet tallmateriale viser dessverre at altfor mange kommuner tar for lett på dette arbeidet.
Dette medfører både for mild og for streng behandling i forhold til forskriftens intensjon, og begge deler vil oppfattes som urettferdig i forhold til dem som har særlig behov for parkeringstillatelse. For tettsteder kan det være et problem dersom nabokommune (bo- stedskommune) ikke gjennomfører den nødvendige behovsvurderingen ved behandling av søknader, da tettstedet i realiteten kan være hovedbruksområde for tillatelsen. Forskriften er ikke til hinder for at kommuner som ønsker det kan inngå samarbeid. 

 

Av Jarle Aabø