Offentlig økonomi

Den offentlige sektor i Norge omfatter offentlig forvaltning og offentlig forretningsvirksomhet. Offentlig forvaltning består av statsforvaltningen (inkl. trygdeforvaltningen) og kommuneforvaltningen (kommuner og fylkeskommuner). I den offentlige forvaltning produseres det vesentlig tjenester som tar sikte på å møte samfunnets felles behov.

Den offentlige sektor skaffer seg hovedsakelig inntekter ved å trekke inn skatter, avgifter og trygdepremier fra den private sektor. Hoveddelen av de direkte skatter som betales til stat og kommuner, er inntektsskatter. Inntektsskatten er kommunenes viktigste inntektskilde.

På 1800-tallet var opprinnelig eiendomsskatt den viktigste kommunale inntektskilde. Etter hvert som pengehusholdningen utviklet seg, ble det imidlertid lagt større vekt på inntekts- og formuesskatter. I de senere år har kommunene også fått betydelige beløp i form av overføringer fra staten.

De indirekte skatter går praktisk talt i sin helhet til staten. Av de indirekte skatter veier den alminnelige omsetningsavgift tyngst. Siden 1970 blir den innkrevd etter merverdisystemet, nå med en sats på 25 %. Denne avgiften er statens viktigste inntektskilde. Andre indirekte skatter som har stor betydning, er særavgiftene på motorkjøretøyer, alkohol og tobakk og investeringsavgiften. Tollavgiftene spiller en beskjeden rolle; i forrige hundreår var derimot tollinntektene den desidert største inntektskilde for staten. I 1875 utgjorde tollavgiftene 78,5 % av statens samlede skatteinntekter. Etter hvert skjedde det en omlegging til andre skatteformer, først med mer vekt på inntekts- og formuesskatt, senere i retning av særavgifter og alminnelig omsetningsavgift.

Ca. 40 % av de midler som trekkes inn til det offentlige, blir betalt ut igjen til den private sektor i form av stønader og subsidier. Dette betyr at det finner sted en omfordeling av inntekt mellom husholdningsgrupper og næringer. En betydelig del av stønadene består av trygder og pensjoner fra trygdeforvaltningen.

Det offentlige konsum omfatter varer og tjenester disponert av det offentlige for løpende administrative og forvaltningsmessige formål. I 1900 utgjorde det offentlige konsum i Norge 6,5 % av bruttonasjonalproduktet. I hele mellomkrigstiden varierte prosenttallet omkring 7,5 %. Fra 1950 til midt i 1970-årene var det stort sett en stigende tendens, fra omkring 10 % til 20 %. I 1995 utgjorde offentlig konsum 21 % av bruttonasjonalproduktet. Fra 1962 til 2005 økte den samlede sysselsetting i offentlig forvaltning fra 199 000 til 726 000 (nesten hele veksten har funnet sted i kommunesektoren). Denne langtidsutviklingen har sin bakgrunn i de stadig voksende behov innen kollektivt forbruk i form av undervisning, helsevesen, eldreomsorg, forskning, veier m.m.

Den offentlige sparing disponeres dels til realinvesteringer i offentlig konsumkapital, dels til realinvesteringer i offentlige foretak, dels til avdrag på den offentlige gjeld og dels til økning i det offentliges finansielle fordringer.

I det forrige hundreåret steg de samlede offentlige inntekter betydelig mer enn bruttonasjonalproduktet i Norge. En betydelig del av denne stigning er imidlertid gått med til økte inntektsoverføringer fra det offentlige til den private sektor. En tilsvarende utvikling har funnet sted i de fleste andre industriland.

<< Tilbake til ordboken