Skatt

Skatt, økonomiske ytelser, i praksis pengeytelser, som av stat og kommune pålegges borgerne uten at disse får direkte motytelser. Skatters berettigelse er gitt i og med at man anerkjenner staten som en organisasjon, hvor medlemmene er forpliktet til å medvirke til statsformålene. Allerede Adam Smith oppstilte fire grunnsetninger:

  1. Skattene må være fast bestemt og frie for vilkårlighet;
  2. enhver skatt bør innkreves på den tid og på den måte som antas å være den mest bekvemme for skattyteren;
  3. oppebørselsomkostningene bør reduseres til det minst mulige; og
  4. skatter bør så vidt gjørlig legges på inntekten etter evnen.

Skattene har i dag et tredobbelt formål: De skal dekke fellesskapets utgifter, de skal være et middel til økonomisk utjevning mellom innbyggerne og de skal virke styrende på innbyggernes økonomiske atferd. De har også vesentlig betydning for den samlede økonomiske politikk.

Før den annen verdenskrig stilte man vesentlig følgende krav til skatten: et såkalt eksistensminimum bør være skattefritt. For inntekter som går ut over dette minimum bør skatten være stigende etter skatteevnen, som beror på inntektens størrelse og skattyterens forsørgelsesbyrde. Dette kan oppnås ved progressive skattesatser, som i Norge ved beskatningen til staten.

Beskatningen bør også ta hensyn til inntektens natur, således bør inntekt av formue rammes hardere enn inntekt av personlig arbeid. Vår formuesskatt tok opprinnelig vesentlig sikte på dette. Videre måtte man stille det krav til skattene at de regelmessig må kunne bæres av inntekten, slik at formuen kan holdes urørt. Skattene måtte heller ikke i urimelig grad hindre ny kapitaldannelse. Etter den annen verdenskrig er imidlertid skattene mer ansett som et ledd i den sosiale og økonomiske politikk som har vært ført med sikte på inntektsutjevning mellom personer og næringer, regulering av næringslivet og dermed beskjeftigelse, bosetting m.m.

<< Tilbake til ordboken